Lars Gule er så blindet av sin motvilje mot enhver jødisk nasjonalisme at han unngår å se at konflikten har røtter i to motstridende nasjonalismebevegelser — den jødiske og den arabiske.
Foruten litt språkpirk inneholder Lars Gules omtale av min bok «Israel — da fredsbevegelsen forsvant» lite substansiell kritikk. Til det synes Gule altfor fastlåst i sin dogmatiske forståelse av konflikten. Denne må utfordres.
Israel er født i synd, og derfor er også den gjenstående fredsbevegelsens målsetninger basert på feil premisser, mener Lars Gule. Konklusjonen hans havner således på sidelinjen av min bok: At sionismens vesen delegitimerer Israel som en jødisk nasjonalstat. Gules verdensbilde fremstår som rabulistisk og virkelighetsfjernt. Om ikke annet, så er hans kritikk et godt utgangspunkt for å utfordre historieforståelsen han forfekter.
Sionismen.
Gule tar utgangspunkt i sionismen som hovedproblemet i dagens konflikt. I Gules verden er den en vulgærmutasjon av den europeiske nasjonalismen, og et pågående intrusivt og kolonialistisk fremmedelement i Midtøsten. Den er ”..gjennomført.. med støtte av stormakter som var villige til å ignorere interessene og rettighetene til den innfødte befolkningen… Sionismen har.. forsøkt å «utrydde » palestinerne som palestinere gjennom fornektelse av deres historie og eksistens, og gjennom etnisk rensing”, hevder Gule. Bare ved at den forsvinner, kan en få fred.
Hadde araberne akseptert delingsplanen, kunne det gitt en verden der sjåvinistisk nasjonalisme ikke satte dagsordenen.
La oss si at Gule dels har rett i at den jødiske nasjonalismen i dag er ekskluderende og om enn ikke rasistisk, så fiendtlig i henhold til etnisk-religiøse skillelinjer. Vi vet alle at Israel bygger murer, og at skepsisen mot palestinerne og araberne er stor. Spørsmålet er i hvilken grad dette følger direkte av migrasjonen og ideologien som lå til grunn for opprettelsen av Israel. Det interessante for meg har vært å spørre hvorfor Israel bygger murer. Her svikter Gule — både i sin lesning av boken min — og i sin forståelse av regionen.
Arabisk nasjonalisme.
Utgangspunktet for sionismen var fremveksten av nasjonalistisk ideologi, i tråd med datidens zeitgeist. For europeiske jøder ble denne etterhvert også presset frem av et flyktningproblem i kjølevannet av Holocaust.
I bunn ligger FNs delingsplan fra 1947. Ingen (med grunnleggende historiekunnskaper) vil betvile den kontinuerlige historiske jødiske tilstedeværelsen i det historiske Palestina. Jødestaten ble forespeilet til 17,5 prosent av det totale britiske mandatområdet (inkludert datidens Transjordan). I motsetning til en rekke andre statsdannelser som markerte overgangen fra pre-nasjonale områder til nasjonalstater, var det i delingsplanen ikke snakk om befolkningsutveksling.
Delingsplanen ble avvist av araberlandene, men akseptert av jødene, som erklærte uavhengighet. Araberlandenes svar var å invadere og å utløse en storkrig. Uten denne krigen er det vanskelig å se for seg at rundt 700 000 palestinere hadde endt opp som flyktninger. Det er altså vanskelig å se at sionismen den gang som faktisk eksisterende tankesett var uforenlig med fredelig sameksistens.
La oss teste holdbarheten i Gules logikk, ved å spørre hva som hadde skjedd om araberne hadde akseptert delingsplanen: Hvordan ville sionismen, Israel og Midtøsten da sett ut i dag?
At en ”jødisk stat” skulle opprettes på 0,01 prosent av ”arabiske områder”, i et område der det alltid hadde vært jødisk tilstedeværelse, og som over tre generasjoner hadde fått jødisk flertall, blir for Gule et unikt overgrep i nasjonenes blodige historie.
Av naturlige årsaker ville det vært flere ikke-jøder enn jødiske innbyggere i Israel. Palestinerne ville ikke blitt flyktninger. En annen viktig årsak er at store deler av de arabiske jødene (dette gjelder i dag over 50 prosent av israelske jøder) ville forblitt i sine arabiske hjemland. Midtøsten ville vært et multikulturelt lappeteppe — det ville også Israel vært. Konfliktlinjene ville kanskje vært av lokal skala og ikke regionale, som i dag. Det er vanskelig å spå om fremtiden, og enda vanskeligere å spå om en kontrafaktisk fortid: Men hadde araberne akseptert delingsplanen, kunne det gitt en verden der sjåvinistisk nasjonalisme ikke satte dagsordenen. Det er vanskelig å se for seg at sionismen i dag da ville blitt gitt den ekstreme tolkningen Lars Gule gir den, der den blant alle verdens urimelige, voldelige, kontroversielle og sjåvinistiske statsopprettelser er unikt ond, ikke kan aksepteres, og må holdes ansvarlig for alle ulykker som siden rammer.
Men slik gikk det ikke: Araberne avviste delingsplanen. Men Gule lukker øynene for den arabiske nasjonalismen som vokste frem, og som rabiat motsatte seg alt som var «vestlig» og det som kunne assosieres med vesten. Han drøfter ikke hvorvidt den arabiske nasjonalismen var bygget på tanker om etnisk eksklusivitet og overlegenhet; ei heller konsekvensene for minoriteter i arabiske land. At det var jødisk flertall innenfor området delingsplanen stipulerte som jødisk, ses som uinteressant, fordi Gule har bestemt seg for at akkurat denne migrasjonen av alle verdens migrasjoner må sees som illegitim, selv om den var lovlig etter både ottomansk og britisk lov. At en ”jødisk stat” skulle opprettes på 0,01 prosent av ”arabiske områder”, i et område der det alltid hadde vært jødisk tilstedeværelse, og som over tre generasjoner hadde fått jødisk flertall, blir for Gule et unikt overgrep i nasjonenes blodige historie.
Kolliderende nasjonalismebevegelser.
Av praktiske hensyn vil jeg fokusere på Irak. Det er et interessant case siden historien her tangerer både ”Palestina-spørsmålet”, den fremvoksende arabiske nasjonalismen og lokale jøders skjebner. For det var ikke bare jødene i Europa som hadde nasjonalistiske aspirasjoner, tankegodset spredte seg også i den arabiske verden. I Irak gjaldt dette særlig etter uavhengigheten fra Storbritannia i 1932.
Stormuftien av Jerusalem, Hajj Amin al-Husseini, stod for en fortolkning av den arabiske nasjonalismen som fremmet Palestina-spørsmålet som en kraftfull kjernesak. Hovedfienden var den europeiske kolonialismen, men den antok raskt, og med forbindelser til aksemaktene og nazi-Tyskland, også en antijødisk dimensjon. Gradvis ble den arabiske nasjonalismen til en som ekskluderte jøder, også lokale. Og dette er viktig: Også de som i utgangspunktet ikke forfektet sionistiske idealer. Dette en del av bakgrunnen for en endring av både sionismen og Palestina-konflikten.
Blant de irakiske jødene var oppslutningen om sionismen lav. Faktisk var det Baghdad-jødene som bidro med brorparten av midlene som Iraks utenriksminister Nuri al-Said i 1936 brakte til Mandat-Palestina. De gikk til å støtte generalstreiken som araberne igangsatte for å presse britene til å stanse jødisk immigrasjon. Men situasjonen tilspisset seg allikevel. Baghdad-jødene, som da utgjorde en tredjedel av byens befolkning, ble stadig gjort til syndebukker, som under Farhuden i 1941 på særdeles voldelig vis.
Den arabiske ligas reaksjon på delingsplanen førte til at Midtøsten i løpet av få år ble tømt for sine rundt 800 000 jøder. Det endret sionismen.
Al-Husseni ankom Bagdad i 1939. Med nære bånd, både til den tyske ambassadøren Fritz Grobba og myndighetene, slo jødehatet rot i Irak. Jødene ble i økende grad omtalt og behandlet som den «interne fienden». Det gjaldt også andre steder. Ettersom den arabiske nasjonalismen bredte om seg, havnet arabiske jøder i skvis. Som jeg skriver i boken min, så skal den arabiske liga i 1947 ha fremmet et lovforslag med en rekke sanksjoner mot lokale jøder (mer om det her). I et britisk memorandum fra 1951 fremkommer resultatet av sanksjonene mot de irakiske jødene.
Den arabiske ligas reaksjon på delingsplanen førte til at Midtøsten i løpet av få år ble tømt for sine rundt 800 000 jøder. Det endret sionismen. Den jødiske staten, som ellers ville blitt vannet ut, ble i økende grad en nødhavn for verdens jøder. Regionen hardnet til i en nasjonalisme som i alle fall i Irak hadde Mussolini og Hitler som forbilder, og antok en militaristisk karakter. Israel ble utpekt som hovedfiende. Men skillet mellom kolonialisme, jødiskhet og sionisme var allerede utydelig, helt fra Baath-bevegelsen og over i den fremvoksende moderne varianten, som i økende grad blander inn islamisme. Det var to krefter som stod mot hverandre: Den arabiske nasjonalismen var en sjåvinistisk motkraft. Den sionistiske nasjonalismen ble også tiltagende sjåvinistisk.
Det er en manglende erkjennelse av denne siden av historien som gjør at Gule ikke forstår karakteren sionismen i dag har antatt. Gule er så blindet av sin motvilje mot enhver jødisk nasjonalisme, at han unngår å se at konflikten har røtter i motstridende to nasjonalismebevegelser som vokste frem — side om side.
Med dette mister Gules beskyldninger om sionismen som et vestlig kolonialistisk prosjekt mye av sitt innhold: Over halvparten av jødiske israelere har i dag bakgrunn fra arabiske landområder. Videre mister beskyldningene om sionismen som ansvarlig for «etnisk rensning» slagkraften: Fra å ha utgjort en tredjedel av byens befolkning, var det i 2007 bare åtte jøder igjen i Bagdad (de lever i konstant frykt for sine liv). Og jødene fra de arabiske landene måtte flykte vesentlig lengre av gårde enn de palestinske flyktningene. Resultatet er en komplett utvisking av en 3000 år gammel jødisk sivilisasjon i den arabiske verden. Gules anklager om sionismens fornektelse av palestinernes historie og eksistens, blir lite annet enn banal. Jo, selvsagt finnes en slik retorikk i den bitre politiske striden om grenser, sikkerhet og identitet; men en femtedel av Israels befolkning er i dag arabere, og et flertall av Israels befolkning — de fleste sionister — ønsker en palestinsk stat i det samme historiske område.
Dagens palestineres i skvis.
al-Husseini, som representant for den arabiske befolkningen i det britiske mandatområdet i Palestina, gamblet maksimalt, og tapte. Han gjorde konflikten til et arabisk anliggende ved aktivt å misjonere for den i regionen. Også palestinernes president Mahmoud Abbas erkjente i et intervju nylig at araberne og palestinerne var de som feilet, da de underkjente FNs delingsplan og gikk til angrep på Israel. — Men hvorfor skal vi fortsatt straffes for det, 60 år etter, var hans spørsmål. Det er en langt mer relevant tilnærming enn Gules.
Det er ingen tvil om at mange uskyldige palestinere har lidd oppgjennom årene. Og her blir ting mer kompliserte: En sak er de palestinske flyktningene. I henhold til FN-resolusjon 242 skal deres skjebne avgjøres innenfor rammeverket av en fredsløsning.
Statistikk viser at bare 20 prosent er villige til å oppgi det historiske Palestina. Over 10 000 raketter og granatskyts skutt over Israel underbygget dette.
Palestinerne står i dag under et enormt press fra den arabiske og muslimske verden, som forpaktere av det historiske Palestina. Demografi er sentralt her. Det er svært vanskelig å se for seg at en palestinsk leder kan oppgi retten til retur og et arabisk flertall i Israel (og komme levende ut av det). Men å tenke at 4,6 millioner mennesker, som i over 100 år har vært i dyp konflikt med folket som bor der i dag, skal returnere til Israel — eller, i all hovedsak, reise til landene deres foreldre, besteforeldre og oldeforeldre forlot — et landområde på størrelse med Oppland fylke, er selvsagt utopisk.
Man kan heller ikke forstå flyktningenes skjebner i regionen, der de i mange tilfeller holdes på sidelinjen av samfunnet uten grunnleggende borgerrettigheter, uten å ta høyde for dette presset. Palestinere står på mange måter som politiske gisler for arabisk maksimalisme, både med tanke på nasjonal selvstendighet og retten til et verdig liv. Det vanskelig ikke å lese Gules syn på konflikten som en støtte til nettopp dette aspektet ved den palestinske tragedien.
Den ekspansjonistiske sionismen.
Men konflikten har selvsagt flere dimensjoner: Den ekspansive delen av sionismen er sentral. For på den andre siden står bosetterbevegelsen, som etter 1967-krigen hevdet jødisk suverenitet også over de okkuperte områdene. Spørsmålet jeg stiller i boken, er hvorfor de israelerne som ønsker en tostatsløsning (dette gjelder over 70 prosent) har blitt overkjørt av denne.
På 1990-tallet demonstrerte 200 000 israelere til støtte for Oslo-avtalen og en fredsløsning. Yitzhak Rabin ble skutt av en representant for den ekspansive sionismen, Yigal Amir. Håpet gjenoppstod i 2000, da arbeiderpartiet igjen kom til makten med Ehud Barak som statsminister. Men istedenfor en forespeilet sluttløsning ved Camp David, brøt den andre intifadaen ut med massiv terror mot sivile. Israelerne mistenkte, nok med rette, Yassir Arafat for å stå bak. Poenget er ikke at israelske politikere er uten skyld i forhandlingens sammenbrudd. Men for å forstå hvorfor fredsbevegelsen fikk et skudd for baugen, er det nødvendig å forstå at med utbruddet av intifadaen begynte tilliten å skrante til at palestinerne (og arabernes) motivasjon hadde endret seg siden Husseinis dager.
For som jeg skriver i boken: Israelske palestinere jublet da Saddam Hussein skjøt sine Scud-raketter mot Tel Aviv i 1991. Statistikk viser at bare 20 prosent er villige til å oppgi det historiske Palestina. Over 10 000 raketter og granatskyts skutt over Israel, noe som tiltok etter at Israel i 2005 trakk seg ut fra Gazastripen, underbygget dette. Hamas har gitt Iran og Hezbollah innpass ved Israels grenser.
FNs resolusjon 242 spesifiserer også sikkerhet som forutsetning for opprettelsen av en palestinsk stat. Også som en garantist for sikkerhet ved Israels lengste grense mot en fiendtlig region. Det jeg peker på i boken, og som reflekteres i den dalende oppslutningen om den israelske fredsbevegelsen, er tilliten til at palestinerne kunne garantere for dette. Det sittende palestinske lederskapet fremstår som ansvarlig. Men frykten er enten et regimeskifte, tilsvarende det som skjedde da Hamas overtok kontrollen over Gazastripen i 2007. Alternativt at palestinerne vil velge side mot Israel, skulle en væpnet konflikt bryte ut i regionen. Disse forholdene er en viktig del av forklaringen på at israelerne som i utgangspunktet ønsker en tostatsløsning, er tilbakeholdende i oppslutningen om en palestinsk stat i dag. Vakuumet har de ekspansjonistiske sionistene kunnet fylle.
Gule fremstår som apologetisk ovenfor terror som utfordrer Israels legitimitet innenfor 1967-grensen. Det må få tale for seg selv.
Det israelske samfunnet.
Israel er et demokrati og israelerne er ansvarlige for politikken som føres. Gule understreker sine gjennomgående hull i forståelsen av konflikten, når han antyder at israelske regjeringer overspiller palestinske terrorhandlinger.
Rakettene fra Gazastripen tiltar. En million av åtte millioner israelere lever i dag innen rekkevidde. Minnene fra den andre intifadaen står sterkt. Trusselen fra Iran oppfattes som stadig mer overhengende, og Hezbollah ruster opp. Det er årsaken til at israelerne i økende grad stemmer på høyre- og sikkerhetsorienterte politiske partier, som de mener bedre vil kunne ivareta deres sikkerhet. Gules påstander er derfor mest interessante med tanke på hans verdensbilde: Han fremstår som apologetisk ovenfor terror som utfordrer Israels legitimitet innenfor 1967-grensen. Det må få tale for seg selv.
Det samme gjelder hans spørsmål vedrørende dokumentasjon av over 10 000 raketter, granater og missiler som er skutt fra Gazastripen det siste tiåret. Naturligvis refererer jeg til offisiell, og veldokumentert, israelsk statistikk. Det er trist, men talende at Gule antyder at dette er propaganda: Det er nemlig noe selv ikke Hamas og islamistgruppene på Gazastripen gjør.
Konklusjon.
Gules verden å være delt i to: En ”vestlig”, vulgær og aggressiv. Og en, om enn like aggressiv og vulgær ”ikke-vestlig”, som Gule, av uvisse årsaker, ikke tar seg bryet med å fordømme.
Vi ønsker nok alle en verden fri for sjåvinisme med likhet for alle, uavhengig av etnisitet og religion. Men av ulike årsaker så foreligger ikke forutsetningene for det i Midtøsten i dag. (Også den kristne minoriteten lider under samme krefter.)
Både jøder og palestinere lever, og skal fortsette å leve, i området. Men en må erkjenne at det er urealistisk å nullstille historien: Derfor er det løsninger basert på pragmatiske kompromisser som må til. Min bok tar utgangspunkt i realitetene — ikke urealistiske utopier, som Gule synes å forfekte.
- Karin Abraham (f. 1977) er kunsthistoriker fra UiO og har en master i Midtøstenstudier fra Ben Gurion Universitetet i Israel. Hun bor og arbeider som frilansjournalist i Jerusalem, og hun har skrevet boken Israel: Da fredsbevegelsen forsvant.